OM ALTERNATIV MEDISIN DEBATTINNLEGG OM NOU:98 - 21

OM ALTERNATIV MEDISIN DEBATTINNLEGG OM NOU:98 - 21
Av Else Egeland

Aarbakke-utvalget har nylig levert et omfattende dokument om alternativ medisin. Utredningen inneholder en del interessante drøftinger og kommer også med en rekke positive konklusjoner om alternative behandlingsmetoder. Det er imidlertid et sprik mellom utvalgets positive konklusjon og lovforslaget om å utvide legenes behandlingsmonopol til å gjelde all ”alvorlig sykdom”.
I pressen har utvalget gitt inntrykk av at lovutkastet innebærer at kvakksalverloven fjernes og legemonopolet svekkes. Leser man den faktiske lovteksten (kap. 18.1) og merknadene (kap. 15.2.3 og 17), gir dette et helt annet inntrykk.

Registreringsordning
Kap. 18 inneholder utkast til lov om endringer i lov om helsepersonell m.v. (jfr. lovforslag i Ot.prp. nr. 13, 1998-99 som skal opp i Stortinget til våren) og et forslag til forskrifter om en frivillig registreringsordning for alternative behandlere. Forskriftsutkastet omhandler en registreringsordning som forutsetter medlemskap i yrkesfaglig organisasjon som er godkjent av Sosial- og helsedepartementet, gyldig forsikring som dekker evt. erstatningsansvar, dokumentasjon av virksomhet i det foregående år ved innsending av årsoppgjør/næringsoppgave og betaling av registreringsavgift. Registrerte behandlere kan benytte tittelen ”offentlig registrert”. Mange alternative behandlergrupper ønsker en slik registrering.

Lovutkastet
Begrensningene i kvakksalverloven er ikke opphevet selv om kvakksalverbegrepet er fjernet. Alle prinsippene i kvakksalverloven er videreført og inkorporert i helsepersonelloven og Aarbakke-utvalgets lovforslag. Det viktigste i utredningen er ikke de interessante drøftingene og de gode intensjonene, men det konkrete innholdet i lovteksten og tolkningen av dette. Alternative behandlere med autorisasjon som helsepersonell (sykepleiere, fysioterapeuter m.v.) bør være oppmerksom på at de også sannsynligvis vil omfattes av denne loven. En drøfting av denne problemstillingen savnes i utredningen.

I § 76 foreslår utvalget å utvide legenes monopol til å gjelde behandling av alvorlige sykdommer og lidelser. Denne utvidelsen ble opprinnelig foreslått i NOU 1993: 33. I 1993 ble begrepet ”kvakksalverne” benyttet som en samlebetegnelse på utøvere av alternativ medisin. Statens Helsetilsyn gikk da ut i media og uttrykte støtte til lovforslaget, begrunnet i økt mobilisering mot kvakksalveriet. ”I forbindelse med Sosialdepartementets pågående gjennomgåelse av helselovgivningen har helsetilsynet i tillegg bedt om en utvidelse av kvakksalverlovgivningen slik at den omfatter alvorlige sykdommer generelt.” (Aftenposten 25.2.94.)

Legeforeningen viser også til at NOU 1993:33 foreslår innskrenkninger i den allmenne behandlingsretten. Likevel sier de at ”med den haldninga Stortinget har vist dei seinare åra, er det vanskeleg å sjå at det vil bli aktuelt med lovmessige innskjerpingar i behandlingsretten slik som foreslege…” (Alternativ behandling, Den norske lægeforening, 1997, s. 55.)

Det var på grunnlag av dette forslaget i 1993 at Folkeaksjonen Fritt Helsemarked ble stiftet i 1994. Aksjonen samlet godt over 20.000 underskrifter mot lovforslaget til Stortingets sosialkomité. Utvalget åpner riktig nok for at mennesker med alvorlig sykdom kan oppsøke alternative behandlere. Dette forutsetter imidlertid at valget er gjort av en voksen person med ”samtykkekompetanse”. Videre må dette skje i samarbeid (ved henvisning) eller i forståelse med pasientens lege. Hvis legen motsetter seg pasientens valg, kan den alternative behandleren straffes. Og – kanskje det mest kontroversielle – den alternative behandleren har plikt til å informere pasientens lege om at pasienten går til alternativ behandling.

Tjener dette brukernes behov og interesser?
Mange brukere av alternativ medisin forteller ikke sine leger at de benytter alternativ behandling. Hva om legene er negative? Utvalget mener at pasienten da kan forsøke å bytte lege. (Dette kan vanskeliggjøres med den nye fastlegeordningen.) Mange pasienter i helsevesenet er redde for at legene skal oppfatte dem som illojale når de søker hjelp fra alternative utøvere. Andre mener at det faktisk ikke er legens sak om en søker supplerende eller alternativ behandling. Medisinsk behandling er forøvrig et frivillig tilbud her i landet, ikke en plikt.

Videre foreslår utvalget at alternative behandlere kan straffefritt behandle alvorlig syke mennesker når helsevesenet ikke har helbredende eller lindrende behandling å tilby pasienten. Helsevesenets behandling må likevel kunne påvirke pasientens situasjon ut over ren smertelindring. Men kan helsevesenet dempe symptomene, får ikke alternativ medisin helbrede....

Utredningen inneholder ingen gjennomgang av dommer som er avsagt etter den gamle kvakksalverloven av 1936. Ser man på antall rettssaker mot utøvere av alternativ medisin siden 1936, er det sannsynligvis så få at de ikke er verd å nevne. Det kunne vært interessant å sette dette opp imot pasientskader, dødsfall, bivirkninger, sanksjoner og straffesaker innenfor autorisert medisin i samme periode.

En utvidelse av legens behandlingsmonopol
er et så alvorlig inngrep i individets rett til å bestemme over egen helse at forslaget eventuelt må utredes, drøftes, begrunnes og dokumenteres grundig av et eget nøytralt utvalg. Aarbakke-utvalget har unngått enhver drøfting av utvidelsen av legemonopolet i sin utredning.

Det kan også være interessant å sammenligne utvalgets arbeid med en tilsvarende utredning som ble gjort i Nederland. Legene hadde til da lovfestet fullt behandlingsmonopol på all sykdom. Kommisjonen konkluderte med at alternativ medisin kan gi hjelp i mange tilfeller hvor skolemedisinen ikke kan vise til resultater. Helsemyndighetene fjernet legenes monopol, og den nye loven av 1994 gir alle rett til å ta syke i kur. De har også etablert en frivillig registreringsordning for alternative behandlere.

Leserne oppfordres til å skaffe seg kopi av NOU 1998:21 (bestilles fra Akademika, tlf. 80080960) og engasjere seg i debatt i media, pasient- og brukerorganisasjoner, terapeutorganisasjoner m.v. Du kan henvende deg til Helseavdelingen i Sosial- og helsedepartementet, tlf. 22249090, for å registrere din organisasjon som høringsinstans. Høringsfristen kan bli kort, ca. 3 mndr. fra den sendes ut i slutten av januar. Det er også en mulighet for at Stortinget velger å inkorporere elementer fra utredningen i behandlingen av Helsepersonelloven i kommende vårsesjon. Det alternative behandlingsmiljøet og aktuelle brukerorganisasjoner bør samarbeide om et alternativt lovforslag som overleveres departementet i forbindelse med høringen. Eventuelt bør det oppnevnes et nytt utvalg. Inntil videre er alternative utøvere og brukere bedre tjent med å opprettholde § 4, annet ledd, i den eksisterende loven av 1936 (kvakksalverloven).

http://home.online.no/~ol-enge/art/1-99medisin.htm

Tweet